«Open Banking»-initiativet og strukturen på denne kom som en reaksjon på EUs regelverk. Målet er å øke konkurransen innenfor Europas bank- og finanssystem. Det er ønskelig med et integrert marked der overføringene er raskere, tryggere og heldigitale. Regelverket er nødvendig for å skape like muligheter for alle aktørene. Konkurransen, som finnes mellom de store bankene, finansierings- og betalingsinfrastrukturtilbyderne, er ganske monopolistisk. I denne bloggen beskriver vi hva Open Banking-regelverket betyr for de nye og innovative aktørene som finnes i finans- og Payment-sektoren, samt utfordringene de står overfor.
Open Banking og Europeiske PSD2 målsettinger
Begrepet “Open Banking” viser til det andre betalingstjenestedirektivet (PSD2). Dette er en revisjon av EUs opprinnelige forskrifter for betalingstjenester. EU sitt mål med å iverksette PSD2 er å åpne finansmarkedet for mer konkurranse. En standardisert metode for samarbeid og datautveksling vil løfte konkurransen i hele det europeiske bank- og finansmarkedet.
PSD2, som trådte i kraft i 2015, skal altså skape et integrert europeisk marked. Da kan europeiske betalingstransaksjoner på tvers av landegrenser gjøres på en tryggere og raskere måte. Retningslinjene skal forbedre sikkerheten til transaksjoner på nett. Retningslinjene skal også fremme utvikling og digital transformasjon av bank og finanssektorene. PSD2 skal dessuten tilrettelegge for heldigitale banktjenester via apper og/eller nettet. Da slipper kundene å oppsøke et fysisk bankkontor.
For å få til dette må leverandørene av finansielle tjenester etablere og migrere til mer «åpne forretningsmodeller». Da blir bankenes kundedata og tjenester tilgjengelig.
Måten å gjøre dette på er å ta i bruk såkalte «åpne API-er», derav begrepet “open banking”.
Et åpent og digitalt bankmarked for alle
I mange land har de store bankene og leverandørene av betalingstransaksjoner vært i stand til å skape monopoler. De legger til rette for og behandler pengetransaksjoner gjennom «lukkede» banksystemer. Det tjener de store summer på.
PSD2 vil tillate kunder å overføre penger i «sanntid» mellom en hvilken som helst bank i EU. På denne måten ligger ikke store summer i bankenes systemer lengre enn nødvendig.
De store bankene er nå pålagt å gi «tredjepartstilgang» til sine kunders kontoer, for initiering av transaksjoner. Da skapes det mange nye muligheter for å utvikle nye verktøy og applikasjoner. Sistnevnte kan betjene kundene bedre og samtidig redusere kostnadene til banktjenester for kunder.
Denne tilgangen gjør det også enklere for kundene. Det blir for eksempel enklere å velge den mest relevante nettbanken for daglige bankgjøremål. Det kan være alt fra å motta lønn, velge automatiske betalinger for regninger og opptak av kortsiktige lån. Inntil nylig var disse finansielle transaksjonene kun tilgjengelige gjennom de store tradisjonelle bankene.
Etablerte aktører og nye aktører
Etablering av digitale banktjenester er blitt mer tilgjengelig. Dette gjør at antallet aktører som tilbyr «nisjeløsninger» innenfor bank- og finanstjenester vokser. Mange nye aktører har klart å vokse og bygge sine egne kundedatabaser. Det har de gjort ved å tilby gode ofte innovative og målrettede produkter og tjenester. Nye aktører har en fordel over de tradisjonelle bankene. De trenger nemlig ikke å ha et komplett helhetlig tjenestetilbud. De kan fokusere på de tjenestene som gir best lønnsomhet for begge parter.
Man ser at de store bankene tilpasser sine egne tjenestetilbud for å dra nytte av de nye forretningsmodellene. Deres evne og vilje til å utnytte mulighetene bør ikke undervurderes. De store bankene har økonomiske muskler som langt overgår de fleste nye aktørene. Merkevaren og gode langsiktige kundeforhold skaper lojalitet og derfor høy «bytteterskel».
Ikke nok med det, de har også store IT- og utviklingsavdelinger. Disse kan raskt sette i gang med å utvikle nye og attraktive tjenester. Dermed har de sikret seg kundenes fortsatte lojalitet.
Mangelen på en felles metodikk
Et integrert marked for hele Europa er absolutt et verdig mål å jobbe mot. Støtten til PSD2 var dog ikke enstemmig når den ble besluttet. Det var de store tradisjonelle bankene som hadde og har flest motforestillinger og bekymringer for dette regelverket. Det er jo ikke så overraskende når det er deres «monopolsituasjon» man ønsker å bryte opp med de nye reglene.
Andre interessenter har også argumentert mot direktivet på bakgrunn av risiko. Det er en stor risiko å gi alle forbrukerne «rask og enkel» tilgang til å ta opp lån før tilstrekkelige forbrukerbeskyttelseslover er på plass.
Men ser man bort fra dette, så er kanskje den største utfordringen for PSD2 mangelen på en felles metode for hvordan informasjon og data skal deles. Forskriften sier noe om hva som skal skje, men gir få føringer for hvordan det skal skje. Uten enhetlige retningslinjer for metode og regelverk rundt de praktiske forholdene, står derfor bankene nokså «fritt» til å skape sine løsninger som passer (best) for dem selv.
Dette gir bankene et handlingsrom til å bygge «kompleksitet». Slik skaper de hindre for nye aktører. Det blir vanskelig å få tilgang til kundeinformasjonen og «monopolet» kan holdes intakt. I tillegg er de åpne tilgangene for datautveksling heller ikke helt uten risiko. Det finnes alltid en mulighet for at noen av løsningene som bygges kan inneholde sikkerhetsrisiko. Enkelte nye aktører hevder at bankene er «bevisst trege». Dette skaper unødvendig kompleksitet, og på den måten skapes hindre for dem. Det er ikke uvanlig at slike diskusjoner oppstår når det kommer endringer og nye regler.
Et kostbart finanssystem
Uten enighet og klarhet rundt formatet, kan vi risikere å se like mange forskjellige løsninger som det finnes selskap som kan implementere dem. Mangelen på standardisering øker også kostnadene for hver integrasjon. Dette er kanskje den største trusselen mot et vellykket Open Banking-system i Europa.
Vi ser videre at nye selskaper blir etablert for å imøtekomme mangelen på denne standardiseringen ved å tilby «tilkoblingsløsninger» som produkt til bankene. Over tid vil sannsynligvis disse selskapene også kunne tilby API-er som kan koble mange banker opp mot hverandre. Men foreløpig har kostnadene vært for høye. Derfor har det ikke vært et reelt alternativ for å åpne opp de “ubegrensede mulighetene” knyttet til elektroniske tjenester. Mange aktører har en forretningsmodell med en «kost per transaksjon». Dette er prissetting som kan bli en temmelig kostbar løsning dersom man har et stort transaksjonsvolum, med mindre man har planer for det.
Forbrukerne ønsker raske og tilgjengelige digitale banker og godt personvern
Open Banking-systemet har til hensikt å sikre at banker systematisk og umiddelbart kan levere kundeinformasjon til tredjeparter gjennom åpne API-er. Samtidig har personvernforskriftene (GDPR) gjort forbrukerne til «eiere» av sine egne data. Det betyr at en bankkundes personlige opplysninger ikke kan «kjøpes eller selges» til og fra tredjeparter uten kundens tillatelse.
Med krav om samtykke skaper personvernet en reell utfordring for Open Banking-strukturen. Utfordringen er å utveksle informasjon i den hastigheten som mange kunder på nett forventer. De yngre generasjonene, som nå begynner å bruke finansielle tjenester, har helt andre forventninger til hurtighet og smidighet enn tidligere generasjoner. Dersom et svar ikke er tilgjengelig umiddelbart, går de videre til noe annet.
Når disse nye kundene søker på finansielle tjenester, må bedrifter gi et klart tilbud på noen få sekunder. I løpet av denne ekstremt korte tiden må tilbyderen finne ut av mye. Til eksempel må de finne ut hvem de er, hva de vil ha og deres bakgrunn/historikk. De må også finne ut om de er pålitelige og sjekke ut forventet risiko ved å ha de som kunder osv. Med andre ord må nesten hele screening-, kreditt- og KYC-prosessen skje i sanntid. Den er kun én måte å gjøre dette på. Man må ha en utrolig kjapp datadeling mellom de som leverer data og tjenester til tilbyderen av denne finansielle tjenesten.
Hva betyr alt dette for fremtiden til digital banking?
PSD2 er mest sannsynlig en fornuftig regulatorisk løsning. Løsningen vil gi et bedre marked for kunder og tilbydere i hele Europa. Dessverre vil mangelen på standardisering forlenge tiden det tar å nå dette målet. Jeg ville ikke bli overrasket om vi må vente i opptil 5 til 10 år. Da har kanskje aktørene reelle, gjennomførbare løsninger for hele dette markedet. Inntil da vil sannsynligvis løsningene være regionale, med produkter og tjenester tilpasset lokalt fremfor for et marked i hele Europa.
En av de største utfordringene vil mest sannsynlig være godkjenningsprosessen. Regler og forskrifter varierer fortsatt fra land til land, og fra region til region. EUs oppgave blir derfor å finne en felles løsning på prosessen for autentisering av kunder. Hvis alle kan gå sammen om en løsning, kan datadeling mellom de finansielle tjenesteleverandørene bli både rask og sikker.
Som spesialist på programvareløsninger spesielt for finanssektoren, har Aptic omfattende kunnskap om betalingsprosesser på nett, både i Europa og andre steder. Hvert marked og hvert land er unikt, og det finnes klare regler og forskrifter som gjelder for hver finanssektor. Det kan gjelde KYC, informasjonskrav og tilgangsmetoder. Aptic samarbeider med regionale eksperter for å sikre de beste, sikreste og mest pålitelige integrasjoner for Open Banking og PSD2. Vi foretrekker å jobbe med åpne API-er, slik at vi kan sørge for at alle integrasjoner er fremtidssikrede.
Open Banking er en av trendene innenfor moderne virksomhetsfinansiering. Vi diskuterer dette i et av våre seneste “White Paper”.
Ønsker du å lese mer om dette og andre trender? Da kan laste ned «Trends & Tools in Modern Business Financing» her.
Selvfølgelig er du også velkommen til å kontakte meg direkte gjennom kontaktinformasjonen min nedenfor.
